Be stronger than your excuses

Herregud, da kan jeg vel bokstavelig rulle inn puppen.

Jeg hadde etter min førstefødte fått enda lavere selvtillit.. Kroppen min hadde blitt så annerledes. Den hadde fått strekkmerker, overflødig hud, hengepupper og hengerumpe uten at jeg selv ville det. Makan. Jeg gikk opp hele 35 kg under mitt første svangerskap. Jeg er 1.56 høy og veide før jeg ble gravid 65 kg. Jeg var på ingen måte en sylfide, men jeg var i hvert fall ikke feit. Jeg syntes jo selvfølgelig da, at jeg var feit. Håpløst! I grunn tror jeg faktisk alle, eller i hvert fall mange, er misfornøyd med et eller annet i løpet av eller flere ganger i livet. Det er sånn vi er.. Vi blir jo faen meg aldri fornøyd. Lurer på om jeg kommer til å sitte sånn når jeg er på gamlehjem? Herregud, da kan jeg vel bokstavelig rulle inn puppen.

Når jeg ser på bilde av meg for 7 år siden blir jeg misunnelig. Herregud, så bra jeg egentlig så ut. Også satte jeg ikke pris på det en gang... Idioti! Livet er for kort til å bruke så mye tid og energi på å være så misfornøyd med kroppen sin. Men uansett hvor logisk det høres ut, hjelper det ikke. Like misfornøyd er man. Derfor skal jeg ta tak i problemet. Og det gjør jeg hver gang. Det samme skjer hver eneste gang. Jeg tenker at nå er det nok. Nå skal jeg skjerpe meg. Nå skal jeg slutte å stappe i meg alt mulig dritt, nå skal jeg gå masse turer, trene på spenst, spise sunt osv osv osv. Hvorfor gjør jeg det gang på gang? Du skal være sterkere enn unnskyldninger dine, ikke sant?

Høres det ikke lett ut? Vær sterkere enn unnskyldningen dine? JO, det gjør jo det. Men er det det? Svaret er nei. Jeg tror det handler om så mye mer. Jeg som sliter med tvangsspising har ofte perioder med ekstrem slanking. Jeg kan gå i to uker å spise tre brødskiver per dag. Jeg holder på å dø av sult, men tre brødskiver er grensa. Og når jeg klarer å holde meg til 3 brødskiver, blir jeg super stolt av meg selv. Og i tillegg merkes det på vekta etter kort tid. Jeg går ned i vekt, og da blir man jo lykkelig. Eller blir man lykkeligere av å gå ned i vekt, mens man samtidig holder på å dø av sult?  Etter to uker er jeg så dritt lei, så det hele ender med at jeg spiser dobbelt så mye. Og da har vi det gående. Denne vonde spiralen med stadige nederlag, skuffelser og vonde tanker. Jeg blir altså så nedstemt. Ikke orker jeg å gjøre en dritt i huset. Bare det jeg absolutt må. Og etter en liten stund i denne fasen, kommer slankefasen igjen. Også går no dagan!! Og sånn holder jeg på i det uendelige. Vekta går opp og ned, selvfølelsen slites ut og jeg er enda mer lei. Lei av å være fanget.

Jeg er nødt for å finne en vei ut av dette.

C.K.E