Be stronger than your excuses

Herregud, da kan jeg vel bokstavelig rulle inn puppen.

Jeg hadde etter min førstefødte fått enda lavere selvtillit.. Kroppen min hadde blitt så annerledes. Den hadde fått strekkmerker, overflødig hud, hengepupper og hengerumpe uten at jeg selv ville det. Makan. Jeg gikk opp hele 35 kg under mitt første svangerskap. Jeg er 1.56 høy og veide før jeg ble gravid 65 kg. Jeg var på ingen måte en sylfide, men jeg var i hvert fall ikke feit. Jeg syntes jo selvfølgelig da, at jeg var feit. Håpløst! I grunn tror jeg faktisk alle, eller i hvert fall mange, er misfornøyd med et eller annet i løpet av eller flere ganger i livet. Det er sånn vi er.. Vi blir jo faen meg aldri fornøyd. Lurer på om jeg kommer til å sitte sånn når jeg er på gamlehjem? Herregud, da kan jeg vel bokstavelig rulle inn puppen.

Når jeg ser på bilde av meg for 7 år siden blir jeg misunnelig. Herregud, så bra jeg egentlig så ut. Også satte jeg ikke pris på det en gang... Idioti! Livet er for kort til å bruke så mye tid og energi på å være så misfornøyd med kroppen sin. Men uansett hvor logisk det høres ut, hjelper det ikke. Like misfornøyd er man. Derfor skal jeg ta tak i problemet. Og det gjør jeg hver gang. Det samme skjer hver eneste gang. Jeg tenker at nå er det nok. Nå skal jeg skjerpe meg. Nå skal jeg slutte å stappe i meg alt mulig dritt, nå skal jeg gå masse turer, trene på spenst, spise sunt osv osv osv. Hvorfor gjør jeg det gang på gang? Du skal være sterkere enn unnskyldninger dine, ikke sant?

Høres det ikke lett ut? Vær sterkere enn unnskyldningen dine? JO, det gjør jo det. Men er det det? Svaret er nei. Jeg tror det handler om så mye mer. Jeg som sliter med tvangsspising har ofte perioder med ekstrem slanking. Jeg kan gå i to uker å spise tre brødskiver per dag. Jeg holder på å dø av sult, men tre brødskiver er grensa. Og når jeg klarer å holde meg til 3 brødskiver, blir jeg super stolt av meg selv. Og i tillegg merkes det på vekta etter kort tid. Jeg går ned i vekt, og da blir man jo lykkelig. Eller blir man lykkeligere av å gå ned i vekt, mens man samtidig holder på å dø av sult?  Etter to uker er jeg så dritt lei, så det hele ender med at jeg spiser dobbelt så mye. Og da har vi det gående. Denne vonde spiralen med stadige nederlag, skuffelser og vonde tanker. Jeg blir altså så nedstemt. Ikke orker jeg å gjøre en dritt i huset. Bare det jeg absolutt må. Og etter en liten stund i denne fasen, kommer slankefasen igjen. Også går no dagan!! Og sånn holder jeg på i det uendelige. Vekta går opp og ned, selvfølelsen slites ut og jeg er enda mer lei. Lei av å være fanget.

Jeg er nødt for å finne en vei ut av dette.

C.K.E

Nytt mål

C.K.E

Nyt lørdagen alle sammen...
Her går det i musikk og ryddings.

C.K.E

Skyldig

Dagen i går var egentlig veldig fin. Jeg hadde fått gjort masse. Ingenting kunne gå galt i dag, tenkte jeg. I dag skal jeg være flink. Men innerst inne viste jeg at sannsynligheten for inntak av sjokolade var ganske så stor. Det var jo tross alt fredag og helg.

Når jeg handler inn til helgen på fredager kjøper jeg alltid sjokolade. Både lys og mørk. Sjokolade og annet digg hører helgen med. Jeg skal liksom kose meg og nyte helgen, og det gjøres bare med sjokolade og digg(?)  Jeg vet det høres utrolig teit ut.

Men i så fall, den lyse sjokoladen er beregnet til mannen og barna, mens den mørke er liksom beregnet til meg.

Det eneste jeg tenkte på etter gårsdagens handling var: når kan jeg spise sjokoladen jeg hadde kjøpt. Jeg la den i kjøleskapet for at den skulle bli kald og hard. Men det var ikke den mørke jeg la der, neida, det var den lyse!! Ganske så bevist og bestemt. Det beste som finnes i verden er iskald melkesjokolade som knaser i munn når du tygger. Så det hele endte med at jeg kasta i meg tre strimler med sjokolade før middag, og resten etter middag. Inne på soverommet. På under 5 minutter! Hva i heit hule?? Er det mulig??

Senere utpå kvelden kommer mannen ut av soverommet og ser ganske så overrasket ut, (han hadde funnet sjokoladepapiret, selvfølgelig) å spør: " Duu, har du fått i deg hele den plata med sjokolade nå i kveld, helt alene?" Det slo som et lyn ned i meg, og jeg følte meg straks uvel. Jeg kunne ikke annet enn å si ja. For det var akkurat det jeg nettopp hadde gjort. Jeg hadde smugspist sjokolade, EN HEL PLATE på en kveld. Det var ikke på en kveld en gang. Det var på 5 minutter. Jeg hadde jo ikke akkurat satt meg ned for å KOSE meg med sjokoladen sammen med en god film. Nei, jeg hadde kasta den i meg. Regelrett. PÅ EN, TO, TRE!!!!

Så sånn var min fredag. Full av skam.
Hvordan var din fredag?

C.K.E

Veldig sant

C.K.E

Om meg selv...

Jeg husker en gang jeg sa til en kompis av meg: "Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke er feit. Jeg som stapper i meg så mye dritt!"

                                                                                              - Da var jeg 16 år.

Min historie er ganske lang. Jeg tror den startet omkring i 2006/2007.
Hvorfor er min historie så annerledes og mer spennende enn andres? Den er nok ikke det. Men for meg er det viktig at dette kommer opp og fram. Jeg vet det er mange der ute med de samme problemene som meg. Min blogg handler om en litt annerledes spiseforstyrrelse enn hva folk er vandt til å lese om. Det handler ikke om anoreksi eller bulimi. Det handler over overspising.


Spiseforstyrrelser oppstår som regel i løpet av ungdomsårene. Dette gjelder særlig anoreksi og bulimi, mens overspisingslidelse oftere starter i voksen alder.
Basert på solide nasjonale og internasjonale studier anslås forekomsten av spiseforstyrrelser i Norge for kvinner i aldersgruppen 15-44  å være:

• Anoreksi: 0,3 prosent
• Bulimi: 2 prosent
• Overspisingslidelse: 3 prosent

Jeg er den dag i dag ganske overvektig.  Og hvem er det sin skyld? Jo, det er min skyld ene og alene.
Jeg  fikk i 2007 en liten gutt. Jeg gikk opp 35 kg under dette svangerskapet. Det var MYE! Jeg tror at dette var det som startet hele den lange og vonde sirkelen.

Jeg var inne i en tung periode. Det var mye som hendte på en gang. Jeg flyttet, jeg mistet mange venner, hadde ingen stabilitet, ikke likte jeg kroppen min fordi jeg var gravid og ikke hadde jeg en fast jobb for utenom en operatør jobb som jeg ikke kunne fordra. Det hele endte med at jeg spiste mye. Både mat og godteri. MYE! Jeg hadde en egen skuff full av godis. Jeg spiste når jeg var sulten, jeg spiste når jeg var glad, jeg spiste fordi det var synd på meg, jeg spiste når jeg var trist og jeg spiste fordi jeg skulle kose meg. Det spilte ingen rolle om klokken var syv om mårran eller ett om natta . Jeg spiste når jeg følte et behov. Noe som jeg følte rett som det var. Jeg eide ikke begrensninger. Cola og godteri var vel det det gikk mest av. Kroppen jobbet på spreng hele tiden. Blodsukkeret var rene berg og dalbanen. Humøret var ustabilt og formen var ræva. Jeg husker det så godt.

Etter at min førstefødte, som jeg elsker over alt på jord, ble født tok det lang tid før kroppen min kom dit jeg ville. Eller, jeg var jo ikke fornøyd selvfølgelig. Men når jeg ser i ettertid, var jeg ikke langt unna vekta jeg hadde før jeg ble gravid. Jeg trente mye. Jeg hadde egen personlig trener. Han pusha meg, og ga seg ikke og resultatene kom gradvis. Men uansett hvor mye jeg trente hjalp det ikke på selvfølelsen min. Jeg følte meg feit, stygg og lite verdt. Så det eneste jeg gjorde var å spise og fortsette i samme leia. Dog, i litt mer begrensa form.

Og sånn har det holdt på i 7 år. I 7 år har vekta mi gått opp og ned. For det meste opp. Jeg er så lei. Lei av den stadige kampen. Lei av å tenke på mat. Lei av den lave selvfølelsen. Lei av nederlag gang på gang. Jeg kan kan være kjempe flink i max en måned med å spise riktig og sunt. Så begynner jeg å skeie ut litt etter litt, og etter den stund er jeg 5 ganger verre enn hva jeg var før jeg starta. Dermed spiser jeg enda mer enn hva jeg gjorde. Sånn er det hver gang, og etter hver gang virker det som at det bare blir verre og verre.  Inni mellom spiser jeg på tvang. Jeg er verken sulten eller fysen, men stappe i meg en halv plate med melkesjokolade, er seriøst null stress. Følelsen jeg sitter med etterpå er grusom. Men de spiller ingen rolle, ikke før jeg skal stappe den i meg. Det viktigste da er å spise den fortest mulig(virker det som) og mest mulig. Det er bare så innmari godt. Litt for godt. Helt til jeg blir super kvalm og dårlig. Da kommer alle disse negative følelsene. Nederlag etter nederlag. Og sånn holder jeg på....

Nå er jeg så lei dette, at jeg vil finne veien ut av det. Derfor er denne blogget et viktig redskap for meg. Her har jeg et sted jeg kan sette ord på mine følelser og mine tanker. Her kommer alt frem. Her skal jeg finne ut av hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Fortsett og følg meg på min vei!!



C.K.E

Hvorfor dette bloggnavnet?

Jo, det sier seg egentlig selv.


Dette handler nettopp om meg og mitt speilbilde. Ja, rett og slett hvordan jeg har det, hvordan jeg ser på meg selv, hvorfor bruker jeg så mye tid og energi på mitt selvbilde?

Med selvbilde menes summen av de inntrykk og tanker et enkelt menneske har om seg selv og sin plass i forhold til andre individer og samfunnet.
Selvbildet kan skifte over tid eller være stabilt, avhengig av hvilke opplevelser individet får, og måten disse oppfattes på.

Jeg må finne ut av hvordan jeg kan oppnå det selvbilde jeg vil ha. Hva kan jeg gjøre for å opprettholde det sånn? Hva er det om gjør at jeg havner i den onde sirkelen gang på gang? Og ikke minst hva er det som gjør at jeg havner der? Dette er noe jeg veit jeg kommer til å bruke lang tid på.
Dette er mitt lille prosjekt. Mitt lille prøveprosjekt. Jeg skal kartlegge problemet, planlegge, gjennomføre og evaluere hele veien. Helt til jeg finner løsningen jeg trenger.

Dette handler om meg og bare meg. Jeg snakker ut ifra meg selv og mine egne erfaringer, meninger og interesser. Dette er en blogg om selvtillit og selvfølelse, spiseforstyrrelser og andre ting som dukker opp underveis.
En ting som jeg føler er viktig å få frem er forskjellen på selvtillit og selvfølelse.
Selvtillit og selvfølelse er to ord som ofte blir brukt om hverandre.
 
Selvtillit er individets tiltro til sin evne til å prestere.
Selvfølelse eller selvaktelse, selvbevissthet, er å akseptere seg selv som den en er, og være bevisst sin egen verdi. Lav selvfølelse gjenkjennes med usikkerhet, selvkritikk og skyldfølelse.

Vil dere være med på reisen, er det bare å følge med. Kanskje vi kan lære noe av hverandre?


C.K.E




blogglisten_dc9ab0478b2f6ab85261fca22b90da3c