Om meg selv...

Jeg husker en gang jeg sa til en kompis av meg: "Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke er feit. Jeg som stapper i meg så mye dritt!"

                                                                                              - Da var jeg 16 år.

Min historie er ganske lang. Jeg tror den startet omkring i 2006/2007.
Hvorfor er min historie så annerledes og mer spennende enn andres? Den er nok ikke det. Men for meg er det viktig at dette kommer opp og fram. Jeg vet det er mange der ute med de samme problemene som meg. Min blogg handler om en litt annerledes spiseforstyrrelse enn hva folk er vandt til å lese om. Det handler ikke om anoreksi eller bulimi. Det handler over overspising.


Spiseforstyrrelser oppstår som regel i løpet av ungdomsårene. Dette gjelder særlig anoreksi og bulimi, mens overspisingslidelse oftere starter i voksen alder.
Basert på solide nasjonale og internasjonale studier anslås forekomsten av spiseforstyrrelser i Norge for kvinner i aldersgruppen 15-44  å være:

• Anoreksi: 0,3 prosent
• Bulimi: 2 prosent
• Overspisingslidelse: 3 prosent

Jeg er den dag i dag ganske overvektig.  Og hvem er det sin skyld? Jo, det er min skyld ene og alene.
Jeg  fikk i 2007 en liten gutt. Jeg gikk opp 35 kg under dette svangerskapet. Det var MYE! Jeg tror at dette var det som startet hele den lange og vonde sirkelen.

Jeg var inne i en tung periode. Det var mye som hendte på en gang. Jeg flyttet, jeg mistet mange venner, hadde ingen stabilitet, ikke likte jeg kroppen min fordi jeg var gravid og ikke hadde jeg en fast jobb for utenom en operatør jobb som jeg ikke kunne fordra. Det hele endte med at jeg spiste mye. Både mat og godteri. MYE! Jeg hadde en egen skuff full av godis. Jeg spiste når jeg var sulten, jeg spiste når jeg var glad, jeg spiste fordi det var synd på meg, jeg spiste når jeg var trist og jeg spiste fordi jeg skulle kose meg. Det spilte ingen rolle om klokken var syv om mårran eller ett om natta . Jeg spiste når jeg følte et behov. Noe som jeg følte rett som det var. Jeg eide ikke begrensninger. Cola og godteri var vel det det gikk mest av. Kroppen jobbet på spreng hele tiden. Blodsukkeret var rene berg og dalbanen. Humøret var ustabilt og formen var ræva. Jeg husker det så godt.

Etter at min førstefødte, som jeg elsker over alt på jord, ble født tok det lang tid før kroppen min kom dit jeg ville. Eller, jeg var jo ikke fornøyd selvfølgelig. Men når jeg ser i ettertid, var jeg ikke langt unna vekta jeg hadde før jeg ble gravid. Jeg trente mye. Jeg hadde egen personlig trener. Han pusha meg, og ga seg ikke og resultatene kom gradvis. Men uansett hvor mye jeg trente hjalp det ikke på selvfølelsen min. Jeg følte meg feit, stygg og lite verdt. Så det eneste jeg gjorde var å spise og fortsette i samme leia. Dog, i litt mer begrensa form.

Og sånn har det holdt på i 7 år. I 7 år har vekta mi gått opp og ned. For det meste opp. Jeg er så lei. Lei av den stadige kampen. Lei av å tenke på mat. Lei av den lave selvfølelsen. Lei av nederlag gang på gang. Jeg kan kan være kjempe flink i max en måned med å spise riktig og sunt. Så begynner jeg å skeie ut litt etter litt, og etter den stund er jeg 5 ganger verre enn hva jeg var før jeg starta. Dermed spiser jeg enda mer enn hva jeg gjorde. Sånn er det hver gang, og etter hver gang virker det som at det bare blir verre og verre.  Inni mellom spiser jeg på tvang. Jeg er verken sulten eller fysen, men stappe i meg en halv plate med melkesjokolade, er seriøst null stress. Følelsen jeg sitter med etterpå er grusom. Men de spiller ingen rolle, ikke før jeg skal stappe den i meg. Det viktigste da er å spise den fortest mulig(virker det som) og mest mulig. Det er bare så innmari godt. Litt for godt. Helt til jeg blir super kvalm og dårlig. Da kommer alle disse negative følelsene. Nederlag etter nederlag. Og sånn holder jeg på....

Nå er jeg så lei dette, at jeg vil finne veien ut av det. Derfor er denne blogget et viktig redskap for meg. Her har jeg et sted jeg kan sette ord på mine følelser og mine tanker. Her kommer alt frem. Her skal jeg finne ut av hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Fortsett og følg meg på min vei!!



C.K.E